Jan C. Frich
14. Det tause språket
Michael 2024; 21: Supplement 33: 116–118.
doi:10.5617/michael.11711
Svenska Akademien tildelte Jon Fosse (f. 1959) (figur 1) nobelprisen i litteratur i 2023, for «hans nyskapande dramatik och prosa som ger röst åt det osägbara». Fosse fulgte opp med et Nobelforedrag om det tause språket (1). I foredraget vrir han på et sitat av filosofen Jacques Derrida (1930–2004): «Det viktigaste i livet kan ikkje seiast, berre skrivast». Hvordan trer dette tause språket frem?
Dramaet Barnet ble urfremført på Nationaltheatret høsten 1996 og utgitt året etter (2). Vi møter Agnes og Fredrik som begge sliter med ensomhet, kjedsomhet, og manglende tro på en fremtid i tilværelsen. De treffer hverandre i et busskur. Ingen av dem har fyr. Agnes sier:
«Eg går rundt og spør folk etter fyr
Eg går ut
reiser inn til sentrum
og så spør eg folk etter fyr
Eg sit inne heile dagen
ofte det
eller så reiser eg inn til sentrum
Viss eg ikkje orkar vere åleine
så reiser eg inn til sentrum
og så
Ja eg spør av og til folk etter fyr
Det er slik det»
De to var ensomme, men to kan bli ett. Agnes blir gravid. De leier et hus ved sjøen. Agnes og Fredrik har en oppgave. De kjenner på et ansvar for barnet – og for hverandre. En natt våkner Agnes. Fostervannet er gått. De haster til sykehuset og møter en lege og en sykepleier. Legen forklarer alvoret i situasjonen: Barnet vil ikke leve hvis det fødes nå, men hvis det viser seg å være tegn til infeksjon må Agnes føde umiddelbart. Teksten belyser et vanskelig dilemma. Helsepersonell skal gi korrekt informasjon, men samtidig skal man ikke frata pasienten eller pårørende håpet. Medisinsk sett er det også best om Agnes, nettopp på grunn av alvoret i situasjonen, ikke blir unødvendig oppspilt.
Fredrik lider mens han venter på at Agnes skal bli ferdig med undersøkelsene inne hos legen. Sykepleieren spør om det er noe hun kan gjøre for ham. Fredrik trenger verken seng eller mat, men kanskje det er mulighet for en røyk? Det finnes et rom, sier sykepleieren, men det er kun for pasienter. Tror du på Gud, spør Fredrik. Hun nøler: Det finnes en prest på sykehuset, sier hun. Fredrik ønsker kun nærværet av et annet menneske.
«SJUKESØSTRA
Kva var det du skulle seie
FREDRIK
Eg skulle vel til å seie noko slikt som
at eit barn er
det som samlar
på ein måte
Held saman
Nei det er feil sagt
Du skjønar
Det er så vanskeleg å få det sagt
SJUKESØSTRA
Ja det er vanskeleg
å få det sagt
men eg skjønar
Det er liksom livet
det
Eller
Vanskeleg å få uttrykt
det her
FREDRIK
Ja det viktigaste
går det liksom ikkje an
å seie noko om»
Sykepleieren er nærværende, undrende og fortrolig med det usagte. Hun er profesjonell og medmenneske på samme tid. Det som er vanskelig å si noe om, har også en stemme – et taust språk mellom ordene – slik Fosse viser oss her.
Litteratur
Nobelførelesing av Jon Fosse. Svenske Akademien. https://www.nobelprize.org/uploads/2023/12/fosse-lecture-norwegian.pdf (lest 22.4.2024)
Fosse J. Barnet; Mor og barn; Sonen. Oslo: Det Norske Samlaget, 1997.
jan.frich@medisin.uio.no
Universitetet i Oslo
Postboks 1089 Blindern
0317 Oslo
Jan C. Frich er spesialist i nevrologi og professor ved Universitetet i Oslo.