14. Det tause språket

Svenska Akademien tildelte Jon Fosse (f. 1959) (figur 1) nobelprisen i litteratur i 2023, for «hans nyskapande dramatik och prosa som ger röst åt det osägbara». Fosse fulgte opp med et Nobelforedrag om det tause språket (1). I foredraget vrir han på et sitat av filosofen Jacques Derrida (1930–2004): «Det viktigaste i livet kan ikkje seiast, berre skrivast». Hvordan trer dette tause språket frem?

Dramaet Barnet ble urfremført på Nationaltheatret høsten 1996 og utgitt året etter (2). Vi møter Agnes og Fredrik som begge sliter med ensomhet, kjedsomhet, og manglende tro på en fremtid i tilværelsen. De treffer hverandre i et busskur. Ingen av dem har fyr. Agnes sier:

De to var ensomme, men to kan bli ett. Agnes blir gravid. De leier et hus ved sjøen. Agnes og Fredrik har en oppgave. De kjenner på et ansvar for barnet – og for hverandre. En natt våkner Agnes. Fostervannet er gått. De haster til sykehuset og møter en lege og en sykepleier. Legen forklarer alvoret i situasjonen: Barnet vil ikke leve hvis det fødes nå, men hvis det viser seg å være tegn til infeksjon må Agnes føde umiddelbart. Teksten belyser et vanskelig dilemma. Helsepersonell skal gi korrekt informasjon, men samtidig skal man ikke frata pasienten eller pårørende håpet. Medisinsk sett er det også best om Agnes, nettopp på grunn av alvoret i situasjonen, ikke blir unødvendig oppspilt.

Fredrik lider mens han venter på at Agnes skal bli ferdig med undersøkelsene inne hos legen. Sykepleieren spør om det er noe hun kan gjøre for ham. Fredrik trenger verken seng eller mat, men kanskje det er mulighet for en røyk? Det finnes et rom, sier sykepleieren, men det er kun for pasienter. Tror du på Gud, spør Fredrik. Hun nøler: Det finnes en prest på sykehuset, sier hun. Fredrik ønsker kun nærværet av et annet menneske.

Sykepleieren er nærværende, undrende og fortrolig med det usagte. Hun er profesjonell og medmenneske på samme tid. Det som er vanskelig å si noe om, har også en stemme – et taust språk mellom ordene – slik Fosse viser oss her.